(NO) Skulpturtrinnalen

Å vare

Det var den mest omfattende etterspørselen etter «kunst i det offentlige rom» i norsk historie som førte til stiftelsen av Norsk Billedhoggerforening, nemlig krigsminnesmerker i forbindelse med markeringen av fred og seier i 1945. Alle kommuner i Norge skulle ha et krigsminnesmerke. Daværende kulturmyndigheter etterspurte en «katalog» over minnesmerker hvorpå skulptør Gunnar Janson svarte med å foreslå en katalog over billedhoggere og stiftet Norsk Billedhoggerforening med det for øyet. 

I de første årene etter 1945 ble norsk skulptur nærmest pålagt oppgaven å dokumentere seieren, freden og den enorme troen på fremtiden som preget Norge på denne tiden. I så måte skilte billedhoggerne seg fra de andre kunstnergruppene; billedhoggerne hadde en representativ oppgave som skulle godkjennes som et uttrykk for felles ideér, der det individuelle kunne virke som en avsporing, en forstyrrelse. De forpliktende oppgavene skulptørene ble pålagt i denne perioden var med på å forme fremtiden til norsk skulpturhistorie frem til i dag.

I 1996 feiret Norsk Billedhoggerforening sitt 50-års jubileum og det var i sammenheng med denne omfattende markeringen at initiativet til «Norsk Skulpturbiennale» (nå triennale) ble tatt. Siktemålet med mønstringen var å være en aktiv deltager i den aktuelle diskusjonen om skulpturbegrepet i samtiden.

Når vi i år feirer foreningens 75-årsjubileum er det naturlig å kaste et blikk på historien i lys av samtiden. Mange av monumentene fra etterkrigstiden står der fremdeles den dag i dag, men det pågår også viktige diskusjoner omkring fjerning av kolonialistiske minnesmerker og kunstverk. For hvem har / skal ha makten til å definere vårt felles rom gjennom kunstneriske uttrykk, og i forlengelsen av dette forme vår kollektive hukommelse? 

Kunst i det offentlige rom er ofte ment å skulle vare lenge. Billedhoggerne har en lang historie med å arbeide med «bestandige» materialer, materialer som varer og som er tilnærmet uforandret og tåler tidens tann. Men selv om materialet er konstant er konteksten i stadig endring og det som en gang var tenkt å være permanent mister dermed sin evne til å formidle det opprinnelige budskapet. Så hva og hvordan formidler man noe som skal vare i mange generasjoner? Hva er eller bør være permanent og trenger kunst i offentlig rom vare lenge for å ha betydning? 

Kunst i det offentlige rom vil alltid ha et element av endring og varighet som et iboende element. I Skulpturtriennalen 2021 vil du kunne oppleve 33 kunstprosjekter som alle på ulikt vis reflekterer over begrepet varighet der bærekraft, natur og miljø, tid og materialbruk er noen av stikkordene som går igjen.  

Mens Skulpturtriennalen 2021 for første gang finner sted i uterommet mellom Billedhoggerparken og Tøyen T-bane, vil huset i Hekkveien 5 være arena for et utvalg arkivmateriale fra Norsk Billedhoggerforenings historie. 

Så ta bena fatt og følg kartet for å oppleve Skulpturtriennalen 2021. God fornøyelse! 

Åpningen av Skulpturtriennalen i Tøyenparken, og vår nylig oppgraderte skulpturpark, ville ikke kunne blitt til uten støtte fra en rekke gode samarbeidspartnere.

Takk til: Oslo kommune, Norsk kulturråd, Sparebankstiftelsen, Arne Skaug Olsen, Arlyne Moi, Blank Blank, Aleksander Stav, Martina Petrelli og Vera Moi.

(EN) The Sculpture Triennial

How to last

The greatest demand for ‘art in public space’ in Norway’s history provided the stimulus for establishing the Norwegian Sculptors Society (Norsk Billedhoggerorening, NBF) – namely, monuments in celebration of peace and victory in 1945, and to commemorate those who contributed to the war effort. All municipalities in Norway wanted a war memorial. The authorities in charge of culture requested a ‘catalogue’ of them, whereupon the sculptor Gunnar Janson responded by proposing the creation of a catalogue of sculptors. He established NBF with this in mind. 

In the first years after 1945, Norwegian sculptors were almost compelled to document the victory, the peace and the optimism about the future that pervaded Norway at the time. Sculptors thus differed from other groups of artists; they had a representative task, and their works needed to be approved as expressing ideas shared by the community. An individualistic expression could be interpreted as a derailment, a disturbance. The compulsory tasks imposed on sculptors at the time have contributed to shaping the history of Norwegian sculpture even up to the present.

In 1996 NBF celebrated its 50th anniversary, and it was in connection with this milestone that the initiative for a ‘Norwegian Sculpture Biennale’ (now a triennial) came about. The aim for the exhibition was to participate actively in public discourse regarding the concept of sculpture in the contemporary era.

As we now celebrate the society’s 75th anniversary, it is natural to reflect on NBF’s history in light of the present. Many monuments from the post-war era remain standing, but important discussions are taking place regarding colonialist memorials and works of art. For who has, or should have, the power to define our commonly-shared space through artistic expressions, and, by extension, form our collective memory?

Art in public space is usually meant to last a long time. Sculptors have a long history of working with ‘eternal’ materials, that is, materials that are almost unaffected by the test of time. But even if a material is immutable, the context is always changing; what once was thought to be permanent thus loses its ability to convey the original message. So how is it possible to convey a message that is meant to last through many generations? What is or should be permanent, and does art in public space need to last a long time in order to be significant or meaningful? 

Art in public space will always have inhering elements of change and duration. In the Sculpture Triennial 2021, you will be able to experience 33 art projects, all of which reflect in in various ways on the concept of duration. Sustainability, nature and the environment, time and the use of materials are some of the recurring catchwords.

While the Sculpture Triennial 2021 takes place for the first time outdoors, between NBF’s park and the Tøyen metro station, our headquarters at Hekkveien 5 will be the arena for a selection of archival materials relating to NBF’s history. 

So get on your feet and follow the map to experience the Sculpture Triennial 2021!

The opening of the Sculpture Triennial in Tøyenparken, and our recently upgraded sculpture park, would not have been possible without the support of a number of good partners.

Thank you: City of Oslo, Arts Council Norway, Sparebankstiftelsen, Arne Skaug Olsen, Arlyne Moi, Blank Blank, Aleksander Stav, Martina Petrelli and Vera Moi.